Bruken av gips for håndleddsfrakturer, sammenlignet med kirurgisk behandling ved hjelp av en volar låseplate, hos pasienter over 65 år – en progressiv, randomisert, internasjonal multisenterstudie

De tidligste kjente instruksjonene for behandling av håndleddsfrakturer er hentet fra antikke papirruller flere tusen år gamle, som beskriver hvordan håndleddet skal trekkes rett etter brudd, og støttes med en treskinne og en klut herdet med honning og fett for å holde håndleddet fast i riktig posisjon. I svært lang tid ble håndleddsfrakturer behandlet utelukkende ved hjelp av ikke-invasive metoder, sammen med ulike eksperimenter som involverte leddimmobiliseringsposisjoner. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hjalp oppdagelsen av røntgenstråler av Wilhelm Roentgen, og revolusjonerende utvikling av aseptiske prosedyrer, å legge grunnlaget for utviklingen av kirurgiske behandlinger.

Den første håndleddsfrakturoperasjonen som ble dokumentert i litteraturen, ble utført for bare litt over 100 år siden i 1908, av den belgiske kirurgen Albin Lambotte. Han forsøkte å kontrollere bruddstykker ved å feste dem med metalltråder satt inn gjennom huden. I løpet av 100 år har det vært enorm utvikling i kirurgiske prosedyrer for håndleddsfrakturer. I tillegg til ulike metall- og bionedbrytbare stifter og skruer, har eksterne fikseringsapparater blitt utviklet som en behandling for brudd, som har forskjellige anatomisk utformede plater tilpasset spesifikke bruddstykker. Spesielt er bruken av volare (dvs. installert på siden av håndflaten) låseplater, utviklet for behandling av nedre radiusfrakturer, eksplodert det siste tiåret. Det å holde bein sammen med en låseplate har blitt funnet å være den beste metoden for å gjenopprette anatomien av frakturområdet til dets tidligere tilstand, noe som resulterer i raskere heling og forbedret post-frakturfunksjon.

Det har blitt stilt spørsmål til den økende populariteten til denne operasjonen når det gjelder behandlingen av håndleddsfrakturer, da det ikke har vært mulig å demonstrere den langsiktige overlegenheten av dette alternativet sammenlignet med andre kirurgiske metoder eller gipsbehandling. I tillegg er det alltid risiko forbundet med kirurgisk behandling, som for eksempel betennelse i det kirurgiske såret, og risikoen for regionalt smertesyndrom (CRPS = Complex Regional Pain Syndrome). Det er også verdt å vurdere at operasjoner er en betydelig større belastning på helsevesenets og nasjonaløkonomiens kapasitet enn hva det er med gipsbehandling.
Målet med denne internasjonale multisenterstudien utført av NITEP-gruppen er å undersøke om behandlingsresultatene for gipsbehandling av ustabile håndleddsfrakturer og den kirurgiske behandlingen av de samme avviker hos pasienter over 65 år, og hvilken funksjonsevne pasienten oppnår ved å bruke de ulike behandlingsforløpene. I studien randomiserer vi et utvalg av 228 håndleddsfrakturpasienter for enten kirurgisk eller gipsbehandling. Bruddhelingen spores, avhengig av behandlingsgruppen, én uke, 5–6 uker, 3 måneder, ett år og to år etter behandlingsstarten. For variabler som beskriver helingen, bruker vi pasientens subjektive, personlige vurderingsverktøy (for eksempel PRWE (pasientvurdert håndleddsevaluering), Quick-DASH (funksjonshemming av arm, skulder og hånd) og PCS (smerte-katastrofal skala)), målinger av kompressiv kraft, smertevurderinger, sporing av fysisk aktivitet og radiologiske målinger fra røntgenbilder. Det arrangeres fysioterapeutbesøk for pasientene i studien for rehabiliteringsstøtte.
Vi publiserer resultatene etter ett og to år av studien. Resultatene sammenlignes også med pasienter som gjennomgår normal behandling. Ut fra studieresultatene forsøker vi å utvikle, på internasjonalt nivå, best mulig behandlingspraksis for håndleddsfrakturer, både fra pasientens perspektiv og med hensyn til økonomiske faktorer.