Prospektiv, dobbelt-blind, randomisert pragmatisk studie av effekten av gipsbandasje i behandlingen av håndleddsbrudd (distal radiusfraktur).

Behandling av brudd ved immobilisering eller å støtte bruddet med ekstern skinne har sin opprinnelse langt tilbake i historien. I dag gjøres mye frakturbehandling uten kirurgi hvis mulig: Konservativ behandling med immobilisering i gips en periode, forut for opptrening. Frakturer i distale del av radius er svært vanlige, spesielt hos eldre. Konservative behandling av disse pasientene anbefales fordi åpen reposisjon og kirurgisk fiksasjon innebærer større risiko jo eldre og sykere pasienten er. Til tross for mangeårig tradisjon med konservativ behandling for håndleddsfrakturer, vet vi ikke om dette er bedre eller dårligere enn kirurgisk behandling.

Historisk er den mest vanlige stillingen sannsynligvis den såkalte «Cotton Loder stillingen», med maksimal volar og ulnar deviasjon (og å vri håndflaten i retning albuebein). Denne posisjonen for immobilisering av håndleddet ble beskrevet i litteraturen for mer enn 100 år siden i 1910. Imidlertid ble det senere funnet at kombinasjonen av to ekstreme stillinger setter medianusnerven i klem og dermed senere forårsaker problemer. Ca. et halvt århundre senere ga den britiske ortopeden og traumatologi-pioneren, Sir John Charnley, ut en veiledning i frakturbehandling, som har vært hovedverket innen behandling av frakturer. Han anbefalte en moderat bøying av håndleddet med samtidig vridning av håndflaten i retning av albuebeinet. Stillingen ligner dermed på «Cotton-Loder», men søker å unngå ekstreme posisjoner. Denne immobiliseringsstillingen i gipsbandasje beskrevet av Charnley, benyttes stadig i dag som den mest brukte i behandlingen av håndleddsfrakturer, for eksempel i Finland.

Til tross for at ekstreme stillinger unngås, er gipsimmobilisering forbundet med en rekke problemer, som for eksempel stivhet i fingrene. Håndleddsbøying og vridning til albubeinsiden blokkerer aktiv strekk av fingrene under gipsbehandling, noe som kan medføre betydelig leddstivhet og smerte. Spesielt i målgruppen for konservativ behandling hos eldre pasienter, er dette svært vanlig på grunn av allerede eksisterende slitasje på ledd og sener. Man kan stadig observere klem på medianusnerven.

For gipsing av frakturer i håndleddet, benyttes også andre stillinger, hvorav spesielt de såkalte funksjonsstillinger inntil nylig har vært foretrukket. Med denne metoden settes håndleddet i en lett strekkestilling forlengelse og parallelt med underarmen. Studier av ulike gipsestillinger er såkalte lav-screeningstudier, dvs. beskrivende eller retrospektive sammenliknende studier.
Det finnes ingen såkalte høy-screeningstudier eller randomiserte, blindete studier om emnet.

På grunn av varierende behandlingspraksis og mangel på dokumentasjon av høy kvalitet, er målsettingen for vår studie «en prospektiv, dobbelt-blind, randomisert pragmatisk studie av effekten av ulike typer gipsimmobiliseringer i behandling av distal radiusfraktur. Dermed ønsker vi å finne den optimale gipsimmobilieringsstillingen ved konservativ behandling.»